Utveksling Svalbard – Sikkerhetskurs

Tekst: Ida Christine Apalnes

Uka etter (uke5) var det første del av praktisk sikkerhetskurs, der vi fikk komme på skytebanen for å få en gjennomgang av våpenhåndtering, sikkerhet og selvfølgelig skyting. Etter en veldig nøye demonstrasjon om hvordan man halvlader våpenet, og en kjapp tur innom varmeboden for å varme opp tærne, var vi klare for skyting. Vi var delt inn i buddy-par, der buddien har ansvar for at du halvlader riktig. En buddy er noe vi skal ha både på egne turer og ute i felt og god opplæring der er like viktig som god opplæring i skyting. Etter å ha halvladd våpenet skulle vi trekke av for å forsikre oss at det var gjort riktig. Hvis det smalt, strøyk både du og buddien din. Selv etter den 10 gangen jeg hadde halvladd kjente jeg pulsen litt ekstra når jeg trakk av, og en enorm lettelse når jeg bare hørte et lite klikk fra våpenet. Ingen smell. Ingen rekyl. Nok en suksessfull ladning.

For å bli kjent med følelsen av å trekke av våpenet, smell, rekyl og alt det greiene der, skulle vi først skyte liggende. Jeg har skutt et par ganger før, så dette tenkte jeg skulle være greit; jeg var selvsikker på at jeg hadde hatt en relativ god serie. Det samme hadde buddien min. Da vi gikk for å sjekke blinke, var det totalt 3 skudd på blinken. 3 treff fordelt på meg og partner min. Selvtilliten var virkelig på topp. Det viste seg (heldigvis) at vi begge hadde siktet på feil blink. Smårystet over resultatet, gikk vi nok en gang inn for å varme tærne som nå begynte å bli greit stive. Her fikk vi en gjennomgang i hvordan man skyter i knestående stilling, noe som er anbefalt du havner i en situasjon der du må beskytte deg selv mot isbjørner.

Bilde: Ingrid Therese Kleppe Normann

Denne gangen var jeg ekstremt bevist på hvilken blink jeg siktet på. Jeg traff 4 av 4. Heldigvis. For å bestå skyteprøven må du ikke skyte midt i blinken, men samle skuddene dine innenfor et bestemt område. Med andre ord, jeg traff ikke midt i blinken, men jeg hadde en god serie, og etter den første skytingen må jeg si at bare det å ha 4 av 4 skudd på samme blink var mer enn bra nok. Etter en knestående skyting til gikk vi alle sammen ut av bua for å skyte stående. Det krever litt styrke for å holde våpenet, sikte og lade om. Når jeg endelig var fornøyd og klar for å trekke av, så jeg løpet sakte sige nedover. Da var det bare å finne styrken igjen, trekke pusten, heve våpenet og sikte på nytt (og lage et mentalt notat om at du kanskje bør trene armer og kjernemuskulatur litt oftere fremover).

Etter skytebanen var det en kort busstur tilbake til UNIS for å ha lunsj. Dette var første gang vi fikk tilbringe tid på universitetet. Etter en kort lunsj, og en tur innom logistic apartment for å låne snøskuter-støvler til mine nå urovekkende hvite tær, var det en kort presentasjon om isbjørner før vi på nytt satt oss på bussen. Denne gangen skulle vi til Adventdalen der vi skulle ha et isbjørn senario. Først fikk vi en gjennomgang av flare gun (nødbluss), før vi ble satt inn i scenario der vi var på felttur på en strand der vi skulle ta prøver av planter. Etter som vi gikk oppover denne «stranden» kom det plutselig en lysende isbjørn foran oss. Da var det om å gjøre å organiserer seg, halvlade våpnene og gjøre nødbluss klar for bruk. Ettersom denne «bjørnen» fulgte etter oss der vi gikk tilbake, bort fra «stranda», ble en ny bjørn lyst opp, denne gangen mye nærmere. Da var det på tide å prøve å skremme den bort. Etter 3 knall-skudd ble lyset skrudd av og bjørnen borte. Vellykket skremming.

Bilde: Ida Christine Apalnes
Bilde: Jona Silberberg

Mesteparten av sikkerhetskurset ble gjennomført uka etter. Vi startet kurset med sea ice rescue, da ferdsel over sjøisen er noe UNIS gjør mye i felt. Dagen startet med en liten leksjon inne om hva man skal gjøre med en person som har falt gjennom isen. Deretter var det å få på seg scooterdrakt, få ispigger og støvler, for nå skulle vi ta årets første bad. Og det viste seg at vi som var først ute fikk det beste badeværet med «bare» -17 grader og 4m/s.

Bilde: Maren Christine Hansen

Det første vi gjorde var buddy rescue, der en meldte seg frivillig til å ligge å duppe i ishullet, mens vi andre organiserte oss; en tok på seg et vanntett trekk over scooterdrakta, mens vi andre hentet opp sovepose, liggeunderlag og jervenduk som vår menneskelige prøvekanin skulle bli pakket inn i for å få tilbake varmen etter dukkerten. Redningsmannen hoppet uti med et tau rundt livet, fikk tak i den andre som lå og fløt og de ble begge dratt opp på land. Sammen fikk vi av scooterdrakta, og fikk løfta ho over til oppsettet som de andre hadde satt opp. Da var det bare å legge ho nedpå liggeunderlaget, som allerede var langt inni soveposen, som igjen var lagt inni jervenduket, og da var det om å gjøre å pakke ho godt inn og bære ho bort til beltevogna der ho kunne få tilbake varmen.

Nå var det resten av oss sin tur til å kjenne på vannet. På rekke og rad sto vi og ventet mens den ene etter den andre hoppet uti ishullet, ventet i 5 sekunder før de svømte over til andre siden og dro seg opp igjen med hjelp av ispigger. Omsider var det min tur. Når personen foran meg hadde kommet seg opp, skulle jeg ut. Og som jeg psyke meg opp! Jeg var så klar til å hoppe ut det øyeblikket det var min tur, men for våres sikkerhet så måtte vi ha et tau rundt livet, sånn i tilfelle vi fikk panikk og ikke klarte å komme oss opp på egenhånd. Dette tauet begynte, forståelig nok, og bli veldig isete, og min redningsmann som skulle sørge for at jeg kom meg opp og ikke under, sleit med å få dette tauet rundt meg. Så der sto jeg da, i noe som føltes som en evighet for å få på dette forbaska tauet rundt livet, og jeg kjente at alt den psyken jeg hadde bygget opp, begynte å forsvinne.

Dette kom til å bli kaldt!

Om langt og lenge var tauet rundt livet og jeg kunne endelig ta årets første bad på 78 grader nord. Jeg kan nå fortelle deg at en scooter dress, de holder godt på varmen og overraskende mye av vannet ute. Det eneste jeg kan huske som var kaldt, var beina da støvlene fylte seg med vann med en gang. Nå var det bare å puste, holde henda over vannet og vente til mine 5 sekunder var over. Også la jeg på svøm. Det var da jeg la merke til at jeg ikke hadde klart å kneppe igjen drakta helt opp til halsen, og iskaldt vann rant nedover overkroppen mens jeg kom frem til iskanten; fiklet med brystlomma for å få opp piggene, og begynte å fomle etter et godt grep for å dra meg opp. Her hørte jeg absolutt ingenting av det som skjedde rundt meg, med unntak av han som holdt tauet som ba meg få beina mine opp mot overflaten. Jeg fikk se en video etterpå av meg selv som knoter der i vannet, og tydeligvis var det en som tok bilder av meg med blitz og folk som heiet, men det fikk jeg ikke med meg mens jeg lå der og kavet. Jeg kom meg opp, og det var nå det verste begynte; gå bort til beltebilen med en våt dress som begynte å ise og dermed bli blytung etter noen få sekunder og støvler fulle av vann. Jeg har aldri vært så kald før i hele mitt liv.

Det var en smertefull humpete tur tilbake til UNIS der vi fikk skifte til tørre klær inne i et oppvarmet telt. Vi sto og balanserte på paller over den snødekte bakken mens alt av klær og fuktig hud røyk rundt oss. Noe positivt med iskalde bein var at man merket ikke så mye til snøen hvis man var så uheldig å miste balansen oppe på pallene. Alt var like kaldt. Med tørre klær og litt mer varme gikk vi inn til lunsj.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.