Tekst: Ida Christine Apalnes
Hvis ditt eneste forhold til Svalbard og Spitsbergen er den lille firkanten til venstre i værmeldingen, kan jeg garantere at du blir overrasket over hvor stor øya egentlig er. Avstandene mellom de ulike stasjonene vi skulle besøke var stor, og strekte seg langs hele vestkysten av Spitsbergen. For å få mest mulig ut av dagen (og for å spare studenter for den verste sjøsyken), seilte vi til de ulike lokasjonene om natta. Dermed våknet vi opp dag to i Kongsfjorden. Denne dagen sto fisk på planen for min gruppe, og like etter frokost kom bunntrålen opp, og det var bare å komme i gang med sortering. Den første oppgaven var å sortere de mest innlysende og største artene hver for seg; atlantisk torsk («vanlig» torsk), flatfisker, skater og uer. Deretter var det å få styr på bunndyr, reker og polartosk, samt annen småfisker som dukket opp. Når alt var sortert og reker skrapt av bordet, var det å finsortere og artsbestemme.
Videre skulle vi dissekere 20 fisk av 4 utvalgte arter: atlantisk torsk, polartorsk, sild og lodde. Heldigvis for oss, hadde vi bare fått 2 sild og 2 lodder, der begge sildene var ødelagte, slik at det «bare» var 42 arter å dissekere etter første trål. Denne prosessen gitt ut på å måle og veie hver fisk, se om den var kjønnsmoden eller ikke, veie gonader (kjønnskjertler) og lever, samt magesekker og mageinnhold og identifisere mageinnholdet om mulig. Deretter var det å veie fisken på nytt for så å finne otolittene/balanseorganene. For å finne disse måtte vi skjære opp skallen på fisken, lokalisere de ulike delene i hodet og bruke pinsett for å plukke ut otolittene på hver side av hjernen. Samtidig som vi har hendene fulle av fisk fra bunntrålen, kom mannskapet ned med fangsten fra den pelagiske trålen; 20 nye fisk å dissekere.
Det er ikke bare jobbing om bord. Siden vi var i Kongsfjorden, fikk vi muligheten til å gå i land i Ny-Ålesund – verdens nordligste bosetning. Dette er en international forskningsstasjon, og for å ikke forstyrre instrumentene i området, måtte vi alle sette mobilen på flymodus før vi fikk lov til å gå i land mellom et knippe boliger som utgjorde bosetningen. Etter å ha vært innom butikken med suvenirer og godteri, og gått den ene gata som er i Ny-Ålesund og sett kruses første marine pattedyr, sel, var det en kjapp tur innom messa for å spise kveldsmat, før det var tilbake til dissekering av fisk.
En annen viktig ting ved siden av å bearbeide prøvene, er å plotte inn data. For å effektivisere oss, og for å ikke ende opp med å sitte til 01:30 slik som gruppen før oss gjorde, gikk to opp for å skrive data, mens jeg og ei til ble nede for å bli ferdig med de siste fiskene. Jeg kan nå si, med et snev av stolthet, at jeg har dissekert 40 polartosk i løpet av to timer, og det inkludert en imponerende mengde otolitter. Etter nok en sein kveld var vi allerede på god veg mot den marginale issonen – området der havisen slutter. Hver kveld hadde vi et kveldsmøte der vi gikk gjennom dagens arbeid, arbeid som gjensto og morgendagens opplegg. På det kveldsmøtet ble vi informert om at hvis vi våknet av et brak om natta, så trengte vi ikke å få panikk, det er bare isflak som traff skroget på båten. Med Titanic og tida Sysselmannen hadde brukt for til å komme opp til oss i bakhodet, gikk vi i seng.
