Den natta våknet de fleste av oss med et drønn ca. 04:30 av at båten seilte inn i et isflak. Når vi omsider kom oss opp til frokost, så vi isflak på alle sidene av båten. Det ble for en gang skyld en relativ rolig morgen, der vi hadde muligheten til å være på dekk eller på broa mens vi brøt oss veg gjennom sjøisen. Dessverre var det lite is, og den isen som var i området var tynn, ettårig is; en liten påminnelse om krisen og konsekvensene som de polare områdene har pga. oppvarmingen av både atmosfæren og havtemperaturen. Når kapteinen omsider fant et isflak stort og tykt nok til at vi kunne kjøre inn og ankre oss til isen, befant vi oss på 80 grader nord – 10 breddegrader unna Nordpolen. Her skulle vi, i tillegg til det «daglige» opplegg, ut på isen og drille isprøver. Dette er naturligvis «polar bear heaven», og bjørnevakt måtte til, både på broa og på isen. Det å stå bjørnevakt er en spesiell opplevelse. Jeg sto først vakt på brua, der jeg hadde ansvar for å holde utkikk over blindsonen bak båten. Isbjørn er et marint pattedyr, det heter tross alt Ursus maritimus, og sjansen for at en kom svømmende var naturligvis høy. Når man står der og ser utover havet og isen kjenner man litt ekstra på at det er du som er sikkerheten til de som jobber ute på isen og som stoler fult og helt på deg.
På isen skulle vi borre iskjerner for å se etter algevekst på undersiden av sjøisen. Da var det å måke bort snøen, måle snødybden og begynne å borre. Det er ikke enkelt å være 1.59m høy og skulle borre gjennom 1 meter is, men med god hjelp og støtte kom vi oss gjennom og iskjernen ble delt opp og puttet i poser for å smelte. Når jeg hadde boret mitt hull, var det «vaktskifte» og jeg var nok en gang bjørnevakt, denne gangen på isen med både rifle og nødbluss. Med kikkert holdt jeg utkikk utover sjøisen, der isen og den overskya himmelen nærmest gikk i et. Du blir så innmari liten der du står i et øde og ukjent landskap og kjenner på det store ansvaret for egen og andres sikkerhet. I løpet av turen har jeg sett veldig mange isbjørnformede isklumper, men denne dagen var det ingen bjørn å se.
De «daglige» oppgavene denne dagen var phytoplankton, altså alger. Tidligere på dagen hadde vi tatt vannprøver som vi hadde filtrert og resten av dagen ble brukt til å artsbestemme algene gjennom mikroskop. Før vi tok kvelden, kunne vi alle sammen nok en gang ta en pause fra jobbingen for å se båten seile gjennom sjøisen en siste gang.
Dag 4 ble tilbragt i Smeerenburg, et område med mye historie fra hvalfangertida. Fra båten kunne vi observere resten etter ovner som ble brukt til å koke spekk for å utvinne hvalolje, derifra det nederlandske navnet Smeerenburg – fett by, eller spekk byen. Historier forteller om en by med puber og bordeller og en befolkning på over 20 tusen mennesker, men arkeologiske funn gir et mer realistisk bilde på ca. 19 bygninger med en befolkning på 200 mennesker om sommeren. Denne fjorden er en del av Nordvestlige-Spitsbergen nasjonalpark, og dette satt begrensninger på hva vi kunne gjøre i området. I den forstand fikk vi en relativ rolig og annerledes dag. En del av primærprodusenter er det de aller fleste tenker på når de hører ordet alger: tang og tare. For å kunne se på dette, måtte vi selvfølgelig samle inn prøvene på en eller annen måte. Metoden ble da snorkling på 79 grader nord, med tilnærmet 0 grader i vannet. En liten båt ble satt ut, og ned gangbrua kom bøtter, svømmeføtter, rifler og nødbluss, samt fire småspente personer ikledd tørrdrakt. På veg bort fra Helmer Hanssen på jakt etter et sted å gå i land, peker «kapteinen» vår fra mannskapet ut i vannet og sier kort: «hvalross». Smeerenburg er et område kjent for stor hvalross populasjon, og selv om de virker latterlig klønete på land som treige klumper kjøtt, er de ekstremt raske og smidige i vannet. Det var derfor ikke bare isbjørn vi måtte være oppmerksomme på denne dagen, men også passe på litt ekstra på hvalrosser der vi sto i vannkanten. Jeg har aldri snorklet før, og jeg kom fort frem til at det å prøve det ut for første gang samtidig som isflak fløyt rundt ikke var innenfor kurset HMS. Istedenfor var jeg heller ikledd en «life suit». Denne var også 100% vanntett, og jeg skulle, i tillegg til å være gruppas sekretær, også samle planter i den litorale sonen – området som ligger tørt ved fjære, og under vann ved flo. Selv om drakta var vanntett, hadde ingen av oss noen form for vanntett beskyttelse på hendene. På et tidspunkt lå det fire personer med svømmeføtter opp i været med hendene foldet på brystet og fløyt rundt som en gjeng otere for å gi ansiktet og hendene en liten pause fra kulda. Etter ca. en time var det å komme seg opp av vannet og tilbake om bord, utenfor rekkevidde til hvalrosser.
På veg ut fra Smeerenburg fikk vi alle beskjed om å gå ut på dekk og følge med for da skulle vi gjennom «Sørgattet»; et relativt trangt sund. Mens vi står ute på dekk, roper en «hvalross», og alle springer til babord side av båten for å endelig få et ordentlig glimt av dyret. Samtidig står jeg og en til på styrbord side av båten, og ser 3 hoder og 6 støt -tenner stikke opp fra vannet. Etter mye om og men fikk folk med seg at det var flere dyr på andre siden av båten, og alle springer over dekk for å få et glimt av flokken. Da var hvalrossen i boks. Det eneste vi manglet å se da var kongen på Svalbard; isbjørnen. Heldigvis for oss hadde vi fremdeles en full dag igjen om bord, og vi hadde stø kurs tilbake til Isfjorden og Billefjorden er vi skulle tilbringe den siste dagen.
