Sikkerhetskurs overstått – klart for den Arktiske naturen?

Etter lunsj var det sikkerhet på isbreer. Det første vi gjorde var å få en innføring i hvordan man setter opp tau, med karabiner og diverse andre duppeditter jeg nå ikke husker navnet på, for å lage et system godt nok til å redd en person opp fra en bresprekk. Etter et forfriskende morgenbad og muligens en litt for lang lunsj var det vanskelig å prøve å huske, forstå og ikke forveksle hvilken duppeditt som skulle festes på hvilket tau. Til tross for en del uforståelige blikk og mange spørsmålstegn gikk vi ut for å sette opp dette tausystemet. Breen vi var på var to kontainere på baksiden av UNIS. Her skulle en stakkar bli reddet opp fra bakken. Med litt klussing av tau i starten, ble vi mer og mer trygge på hva som skulle hvor og personen ble omsider reddet opp.

Bilde: Jona Silberberg

Resten av uka gikk i førstehjelp, snøskred, GPS, kartsystemer og kommunikasjon ute i felt samt nød-camp med oppsett av telt. Det er mye å ta innover seg, og til dels veldig skremmende inntrykk man sitter igjen med etter et slikt kurs, men også veldig viktig. Når vi er ute i felt, er vi langt unna hjelp og vegen til sykehuset er lang. Hvis noe skulle skje, er du helt avhengig av at følge ditt har kunnskap og trening, for det er de som kommer til å redde deg. Hvis noe hadde skjedd i Kristiansand er profesjonell hjelp kanskje bare 3 minutter unna. Her oppe må du klare å ta vare på pasienten din i kanskje flere timer før hjelpen kommer.

Den siste delen av sikkerhetskurset, scooterkjøring, foregikk uka etter. De som hadde lappen (klasse B) fikk alle lov til å kjøre hver sin scooter, noen med passasjerer med de som ikke hadde lappen. Vi kjørte på en lang rekke ut til Todalen. Skiene på en snøscooter vil automatisk følge sporene fra andre ski, og ved mindre sporet er snorrett, vil du ha en relativ vinglete tur. Skal man kjøre langt på en scooter må man bare legge fra seg all trang til å være 100% i kontroll, og bare la skiene kjøre i sporene (med mindre man lager sitt eget sport), eller så spenner du seg så mye at du er utslitt etter 10 minutter. Det som gjelder for å få en behagelig snøscooter tur er å være en potetsekk.

Fremme i Todalen kjørte vi rundt i dalsidene for å bli kjent med vektfordeling når man kjører i litt utfordrende terreng. Det holder ikke å bare å kompensere for helninger med overkroppen når du kjører scooter. Er det skrått nok, må du pent nødt flytte på rumpa og legge hele vekta di over for å ikke velte. Vi hadde ikke kjørt så veldig lenge i dalsidene før en scooter kjørte seg fast. Med litt usikkerhet fra resten av oss, kjørte vi ut til siden for å parkere. Fra han første kjørte seg fast, gikk det kanskje 7 minutter så hadde to andre velta. Det var noen oppgitte ansikter på de to instruktørene våre ettersom kaoset spredde seg nedover skråningen.

Men! Jeg er så stolt over at jeg klarte å parker uten å velte, for hadde ikke jeg fått ropende instrukser fra sidelinjen hadde nok jeg også havna sidelengs i snøen. For å unngå å velte, måtte jeg faktisk stå og henge over siden av scooteren og nærmes tvinge skien ned igjen i snøen. Etter noen få korte meter, stabiliserte scooteren seg sik at den lå mer stabilt i snømassene og det var trygt å skru av motoren og gå av.

Etter å ha fått de to scooterne tilbake på skiene, og gravd frem den som kjørte seg fast, var det om å gjøre å komme seg ned igjen fra dalsiden, uten å få flere veltinger. Jeg tror vi alle sammen var ekstremt oppmerksomme på hvordan vi fordelte vekten etter det, for resten av turen gikk smertefritt uten noen form for uhell. I det vi parkerte tilbake på UNIS var sikkerhetskurset for vår del ferdig. Nå er vi klare for den Arktiske naturen!

Etter dette begynte studiehverdagen på UNIS for fult. En ting som jeg syntes er veldig bra med undervisningen, er at det er veldig praktisk. Ikke bare fordi vi gjennom semesteret skal mye i felt, men det er sjeldent vi kun har forelesninger der vi sitter stille og lytter i flere timer. Vi har masse aktiv læring. Ofte er det slik at vi har en del artikler å lese før en forelesning, for så ha et seminar etterpå. Da går vi sammen i grupper for å lage en presentasjon om artiklene eller et spesielt tema. Sjeldent har vi mer enn en time på å samle sammen informasjon og bearbeide det før vi på slutten av dagen presenterer det foran resten av klassen. På denne måten må vi forberede oss til timene (selv om det ikke nødvendigvis skjer hver gang), og man lærer å jobbe med forskningsartikler på en helt annen måte enn å lese dem fra start til slutt; og vi får selvfølgelig masse trening på å fremføre arbeidet vårt. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.